Forvaltningen av norsk kystsone er preget av et komplekst samspill mellom plan- og bygningsloven, som styrer den overordnede arealbruken, og akvakulturloven, som legger til rette for en lønnsom og konkurransedyktig akvakulturnæring innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. I sentrum står lokalpolitiske ønsker om vekst, som må balanseres mot nasjonale krav til naturmangfold, miljømål og kulturminnevern.

Veglova og plan- og bygningsloven regulerer ofte de samme fysiske tiltakene, men fra ulike perspektiver. Plan- og bygningsloven fungerer som den sektorovergripende rammen for all arealdisponering, veglova ivaretar de tekniske og forvaltningsmessige sidene ved vei – som trafikksikkerhet, veigrunn, avkjørsler og byggegrenser.

Oreigningslova av 01.07.1960 gir generelle hjemler for ekspropriasjon av grunn til offentlige formål. Sammen med plan- og bygningsloven danner den rammene for ekspropriasjon og arealforvaltning i Norge, og gir det offentlige adgang til å ekspropriere privat eiendom for samfunnsmessige formål mot full erstatning.

Havne- og farvannsloven av 1. januar 2020 regulerer alle sjøområder innenfor norsk territorialfarvann. Den omfatter både offentlige og private havner og gir statlige og kommunale myndigheter hjemmel til å fastsette nødvendige regler og tiltak.

Bruksendring innebærer at en bygning eller del av en bygning tas i bruk til et annet formål enn det som tidligere er godkjent. Dette kan være endring fra bolig til næringslokale, fra fritidsbolig til helårsbolig, eller fra bod til oppholdsrom. En bruksendring er som hovedregel søknadspliktig etter plan- og bygningslovgivningen, og kommunen skal vurdere tiltaket både opp mot gjeldende arealplaner og tekniske krav.