Kulturminneloven og plan- og bygningsloven ivaretar ulike hensyn, men må ses i sammenheng når arealbruk og bygge- og anleggstiltak planlegges og gjennomføres. Mens kulturminneloven gir kulturminner og kulturmiljøer et selvstendig vern, sikrer plan- og bygningsloven at vernehensyn avveies og samordnes med andre interesser i arealforvaltningen.

Ekspropriasjonserstatningslova utfyller plan- og bygningslovens regler om ekspropriasjon. Mens plan- og bygningsloven gir hjemmel for tvangsavståelse og rådighetsinngrep, regulerer ekspropriasjonserstatningslova hvordan erstatningen skal fastsettes. Lovens formål er å sikre at den eksproprierte får full kompensasjon for det økonomiske tapet ekspropriasjonen medfører.

Skjønnsprosessloven og plan- og bygningsloven regulerer ulike sider av samme inngrep. Plan- og bygningsloven gir grunnlag for arealdisponering, innløsning og ekspropriasjon, mens skjønnsprosessloven regulerer domstolenes behandling av erstatning og andre tvister. Samspillet er særlig viktig ved innløsning etter kapittel 15 og ekspropriasjon etter kapittel 16, og bidrar til en effektiv og rettssikker gjennomføring av arealplaner.

Vassdragsreguleringsloven og plan- og bygningsloven regulerer ulike, men nært sammenvevde aspekter ved inngrep i norske vassdrag. Samspillet mellom lovene dreier seg i hovedsak om avgrensningen mellom det statlige konsesjonssystemet og kommunenes planmyndighet etter plan- og bygningsloven. Lovene er også tett knyttet sammen i utredningsfasen, der reglene om konsekvensutredninger legger viktige føringer for både planprosesser og konsesjonsbehandling.

Vannressursloven oppstiller rammer for konsesjonsfrie tiltak og betingelser for konsesjon til nye inngrep, men loven har ikke etablert noe eget, fullstendig planadministrasjonssystem. Derimot er plan- og bygningsloven sektorovergripende, og dekker også areal- og ressursdisponeringen av vannflaten, vannmassene og/eller bunnen av vassdraget.